Dolomittene, eller Alpi Dolomitti på italiensk, er en del av alpene i Syd-Tirol, Trentino og provinsen Belluno i Italia. 

Vi hadde 12 dager på oss å gjøre Nord-italia. Dolomittene skulle på et eller annet vis passe inn på ruta. Aller helst håpet vi på å få oppleve den dramatiske naturen til fots. Vi snakket også om å prøve på noen av fjellturene som var tilrettelagt som Via Ferrata. Dette fant vi bilder av på nettet og det så utrolig luftig og fint ut. Både klatreutstyr og fjellsko ble derfor med i vårt (i følge Ryanair) grovt overvektige bagasje.

Vi reiste siste halvdel av september. Dette var utenom turistsesongen så selv om bare fly og leiebil var booket på forhånd førte ikke det til noen problemer underveis. Veikart fulgte med bilen, og det var godt nok til det meste.

Når vi var mett på byturisme etter Firenze, San Marino og Venezia, kjørte vi nordover på autostradan mot Belluno og Dolomittene, et par timer nord for Venezia. Vi tok sikte på å kjøre til Cortina for å finne turkart og informasjon om fotruter i området.

Når vi kom til Cortina var alt stengt. Det var visst søndag. Én bokhandel var heldigvis åpen og solgte de anbefalte Tabacco-kartene (turkart 1:25.000). Akkurat det kartet som omhandlet Cortina var de selvsagt tomme for. Vi bladde litt videre og fant et kart over de kjente ”Tre cime di Lavaredo”, de tre tårnene, og området rundt der. Samtidig lokaliserte vi en slags guidebok, eller fører på engelsk for via ferratas i denne del av Dolomitene, som også innholdt flere mulige ruter rundt Tre Cime. Det var midt på dagen, men skulle vi rekke å installere oss, og få oss en liten tur denne dagen burde vi komme oss videre. Sagt og gjort. Vi kjørte videre gjennom et tettsted som het Misurina (1780 moh) hvor de spilte tyrolermusikk og solgte øl og wienerschnitzel på caféen.

Fra Misurina var det bomveg med kraftig stigning opp hårnålssvingene til fjellstasjonen Rifugio Auronzo på 2320 moh. Her sto det smekk fullt med biler parkert den nærmeste kilometeren fra fjellstasjonen. Med uroen for at det skulle være fullt ble avkreftet fort. Det var plenty ledige sengeplasser i den koselige andreetasjen på hytta. Bilene tilhørte dagsturister. Det var jo søndag. Klokken var ett da vi hadde installert oss, skiftet til turklær og fått beskjed om at middagen ble servert klokken sju. Passe for å legge ut på en fem-timers lett via ferrata, tenkte vi. Vi holdt godt tempo rundt foten av Tre cime med sikte på fjelltraversen mellom Rifugio Lavaredo og Locatelli, med toppunkt på Monte Paterno 2744 moh.

Disse Vias ferratas som kunne bestå av alt fra en enkel wire langs en luftig sti, til tunneler og jernstiger i fjellet har en lang historie i Dolomitene. Italienerne var først med å bygge via ferrata. Veiene ble bygget av soldater under 1. verdenskrig for å underlette infanteriets ferdsel i fjellet. Det meste virker å være vedlikeholdt etterpå også. Vias ferratas er gradert med hensyn på teknisk vanskelighet (1-5) og seriøsitet, dvs objektive farer som utsatthet, og hvor velsikret de er (A, B, C). Vår første via ferrata med grad 2B var veldig grei for enhver uten høydeskrekk. For et landskap! Stupbratt alle veier, og ettermiddagslyset gjorde fjellene gylne. Bittelite snø hadde lagt seg på skyggesidene av fjellene. På vei til toppunktet kjente jeg godt at jeg var nærmere 3 enn 2000 m (muligens hadde det også å gjøre med ettersleng av magatrøbbel fra San Marino).

Vi fikk ingen forklaring på fenomenet med de sorte fuglene. På toppen var det lagt igjen mat ved et slags alter prydet av en smijernsfugl. Kanskje de var voktere av fjellet?

Etter første dagens tur var vi giret på å gå en ordentlig langtur dagen derpå. Middagen besto av tyrolsk buffé, hvor prisen ble bestemt ved hjelp av hemmelige formler for hva som ”inngikk” og ikke. Tok man feil dessert til schnitzelen så ble det dobbelt så dyrt. Det billige rommet (26 euro/person og natt) ble fort spist opp av den obligatoriske maten.

Hytteverten ble nesten flau da hun tok betalt for frokost neste dag. 40 euro forklarte hun med at italienerne bare pleier å ta wienerbrød og en kopp kaffe. Men vi som skulle av gårde på en 8 timers tur med litt niste, hadde jo plukket til oss både juice, flere pålegg og rundstykker i tillegg.

Fra vinduet i rommet vårt hadde vi en formidabel utsikt til noen spisse topper i sør (i motsatt retning fra Tre Cime). I den retningen gikk dagens tur. Det var først to timers etappe til neste hytte, Rifugio Fonda Savio. Turen gikk langs en utrolig vakker og til dels utsatt og sikret sti. Ett parti våt skrent hadde fått en 15m høy stige installert. Hytta lå i skyggen under fjellmassivet som var toppet av Cime Cadin de San Lucano på 2.839 moh. Vår guidebok fortalte oss at vi skulle over et stykke bre før den utvalgte via ferrataen startet. Men vi så ingen bre. Ikke før vi sto oppå en stivnet elv av morene innså vi at den var under oss.

Et par unge menn som snakket dårlig engelsk nådde oss igjen med sikte på den samme ruta. De hadde prøvd den før men måttet snu på grunn av dårlig vær. I dag var vi ekstremt heldige fikk vi høre. Været var perfekt, luften var stille og krystallklar med 7 grader i skyggen, og solen varmet deilig.

Ruta vi skulle gå var en 3B som vel kan sammenlignes med svært luftig 2-erklatring. Den som synes det er nok å gå opp en 5m stige som ikke er bredere enn 30 cm ville nok ikke likt 30 slike stablet oppå hverandre mot toppen. Jeg fant raskt ut at det var kjekt å klippe seg direkte inn på trinnene i stigene, når siste festepunkt for wiren føltes litt for langt unna. Vi måtte ha full fokusering på fotfeste og den vekselvise flyttingen av sikringskarabinerene. Slik ble nordøstre toppen av Cima Cadin 2788 moh besteget. På toppen spiste vi sjokolade og matet sorte fugler sammen med de to karene som fortalte at de var fra Ungarn. Å gå baklengs ned igjen gikk faktisk helt greit, sannsynligvis fordi vi nå var vant til metoden. Det gikk til og med greit å møte folk på som var på vei opp. Vi bare koblet oss inn på et passende stigetrinn og tok et skritt ut i fjellveggen mens de passerte og sa grazie.

Nede ved Fonda Savio ble vi møtt i døren av vertinnen. Hun lurte på om en lommebok ungarene fant på toalettet var vår. Jeg hadde ikke rukket å savne den, men ble selvsagt veldig takknemlig. Jeg prøvde å spandere en øl på finneren, men han hadde allerede bestilt to. Det var koselig stemning i baren på hytta, og vi tok oss likeså godt en liten grappa før vi begynte på returen.

Tilbake på vår rifugio, Auronzo fikk vi høre at det var meldt snø når som helst, og at det betydde sluttet på sesongen for hyttebetjeningen.

Dagen etter trillet vi på lavgir ned fra fjellet igjen for å følge Via Dolomiti over flere fjellpass mot Gardasjøen. Hva vi ikke visste var at det ville lave ned 30-40 cm allerede dagen etter.

Vi ble åpenbart glade i Dolomittene og vil absolutt anbefale en tur.

Diskuter denne artikkelen i forumet. (0 meldinger)