Endelig var dagen kommet for en lenge planlagt dresintur. Valget falt på Valdresbanen fordi den går litt oppi dalsiden. Det var dermed duket for storslagen utsikt. Ifølge utleier ville turen oppover ta 2 til 2,5 timer. Det var ikke bare det som ikke gikk helt etter planen.

Initiativtaker til turen, Lars, hadde allerede i fjor tenkt å arrangere en dresintur. Det ble litt for sent for sesongen, så i år skulle det bli dresintur.

Og det ble det. 7-9 August var satt av i kalenderen i god tid, og dresiner var bestilt. Etter en periode med dårlig vær viste værmeldinga væromslag, og prognosene så riktig så bra ut. Men dessverre for Lars ble han angrepet av kraftig forkjølelse og måtte bli hjemme.

Så da ble vi 13 villturinger som møttes på Dokka stasjon kl. 1830. Utleier hadde egentlig stengt, men vi fikk veldig god service. Da vi ankom ringte vi et nummer som stod på døra, og etter noen minutter fikk vi betjening. Vi fikk med kurver, refleksvester, førstehjelp, kart og verktøy. På grunn av mye regn siste tiden hadde deler av banen rast ut. Derfor var dressinene flyttet lenger opp i banen. Utleier kjørte derfor med oss bort til dressinene for å vise vei, og for å gi innføring alle de avanserte funksjonene. Altså bremsene. Bremsepedalen. Den store, røde pedalen midt mellom pedalene man tråkket fremdrift på.

Klokken nærmet seg 20 da vi kom oss avgårde. Med godt mot tråkket vi avgårde. Artig følelse å kunne sykle uten hender, sykle med ryggen mot fartsretningen og spise snop uten å måtte stoppe. Så likt en sykkelfølelse, men dog så forskjellig. Det gikk overraskende lett opp de første stigningene, og vi hadde fint driv. Sola skinte, det var varmt og humøret var på topp. Vi var godt forberedt på at det ville være stigning mesteparten av veien, men det så ikke ut til å sette noen stopper for det gode humøret. Etter en halvtimes tid hadde vi første stopp (Det var forsåvidt da vi oppdaget at vi trengte å avtale et stoppsignal: En hånd i været). Det var da vi begynte å ane ugler i mosen. En titt på kartet avslørte at vi hadde tilbakelagt en langt kortere strekning enn vi burde skulle vi rekke fram til leirplassen etter 2,5 time. Vi var allerede kommet litt sent igang, og var redd for at det ville bli litt vanskelig å finne en leirplass. Ikke visste vi om det ville være noen egnet leirplass der heller. Planen ble da at vi syklet på det vi kunne, og eventuelt fant en leirplass oppi bakkene dersom det skulle dukke opp en egnet plass. Vel, det gjordet det ikke.

Jeg må si at vi var en virkelig flott gjeng. Noen er sykkelentusiaster og relativt godt trent, mens andre knapt hadde satt sin fot i en sykkelpedal. Ved midnatt kom vi opp til vannet der vi antok at det sikkert måtte være mulig å sette camp. Slitne, sultne og kalde kom vi opp til vannet til slutt. Men humøret var fremdeles godt oppe! Dette var faktisk en Villtur. For vi gikk til noe helt annet enn vi var forespeilet. Og til tross for vonde lår, sult og kalde, gjennomsvette klær var det spøk og latter. 

Og det skyldtes nok at vi hadde opplevd mye spennende underveis. Etterhvert som vi syklet oppover seg mørket på. Det er en egen stemning å sitte i lyden av dresinhjul mot gamle jernskinner. Buskevekster på sidenav og i skinnegangen som pisker godmodig mot dresinen og leggene, og ansiktet, og hendene, og armene, og hjelmen. Au. Gamle, forfalne bygninger som har bukket under for tid og vær, farer forbi. Fosser som snor seg nedover det bratte terrenget og går under den høye, oppbygde vollen som skinnene går ligger på. Og mørket svinner og alt virker trolsk. Men se der er jo månen. Og hvilken måne. Knall oransj med et vakkert slør rundt. I det ene øyeblikket er den rett bak på høyre side. Når vi ser den igjen er det plutselig rett til venstre. Litt spooky med så svake svinger at man ikke merker at man endrer retning. Og så den virkelig skumle tunnellen. Ikke det at tunneller er spesielt skumle, men når det er nesten mørkt ute, og så tråkke seg gjennom en tunnell på 700 m uten lys. Som første dressin gjennom tunnellen på lang, lang tid var det den ultimate spenning. Sjelden man opplever et slikt mørke at man ikke ser forskjell på om øya er åpne eller igjen. Man bare vet at de er åpne, men det hjelper ingenting. Hva om det ligger noe på skinnegangen? Deilig godskremmende!

Teltplassen ble en eng rett ved Tonsåsen stasjon. Dette var første og beste sted, og vi satt opp teltene der det kunne se ut til at de kunne stå. Det ble rask kattevask, skifting, oppsetting av telt og en rask matbit. Og så rett i soveposene. Kl. 2 var alle i posene. Noen sluknet umiddelbart, mens andre dessverre ikke helt fikk i seg varmen.

Lørdags morgen sto vi opp med sola. Egentlig ingen som var så veldig frista til å ta en dagstur med dresinene til Bjørgo. Etter en lang frokost begynte noen å labbe videre bortetter skinnene for å se om vi kunne finne et litt koseligere sted å slå opp teltene. Det var ikke noen egnede steder, så vi bestemte oss for å la teltene stå der det var. Men det var et sted som var en feldig fin leirplass. Så da pakket vi alt vi trengte for en lang piknik med bading på dresinene. Så fikk vi brukt de den dagen og. Ca. 1 km eller så...

Med 17 grader i vannet var det ikke alle som var fristet til en dukkert, men det var herlig forfriskende for de av oss som dok en dukkert. Vi samlet litt ved og tente bål. Det ble spist Quiche, pannekaker, brød med pållegg, pølser og lammekoteletter til lunsj. Noen fisket og noen drakk øl. Det var meldt regnvær utpå ettermiddagen, så vi forberedte oss med pressenning mellom trærne. Den ble anordnet slik at den kunne trekkes tilbake når det var sol, og trekkes over ved byger. Etter noen timer med prating og mer øl, vin og fisking var det sannelig på tide med mat igjen. Vi flyttet bålet inn under presenningen, og fyrte opp grillbriketter. Da dukket det opp biff, flere pølser, svinefileter, flintseiker, auberginer, mais og andre deilige grønnsaker. I god Villturånd spares det ikke på godsakene når det skal tilberedes mat på grillen nei. Gode og mette fortsatte vi med fjas og morsomheter, og mer øl og vin. Etterhvert begynte noen å trekke tilbake mot teltene. Der ble det Uno i skinnegangen mens de siste kom etter ved 22-tiden.

Det ble tidlig i posene siden det var meldt regn ved 10-tiden dagen etter. Greit å ha pakka det meste før det regner. Etter en natt med adskillig mindre regn enn meldt, stod vi opp til adskillig mindre regn enn meldt. Faktisk ble det ikke regn, så vi tok oss god tid med pakking og frokost. Men vi kom oss avgårde i halv tolvtiden. Turen ned gitt som smurt. Det ble knapt tråkket en eneste gang denne dagen. Og det var bratt nedover. Etterhvert som vi begynte å stole på dresinene lot vi dem fare avgårde på egenhånd. Vi var bare passasjerer. Dresinene hadde tydeligvis en maksimal egenfart nedover så det var sjelden nødvendig å bremse.

Noen stopp hadde vi, for å krysse veier og lage morsomme filmklipp. Vi brukte totalt under 2 timer ned. Det var jo det utleier sa vi skulle bruke opp! Vi forsto jo hvorfor vi ble så slitne på vei opp. På turen ned begynte vi virkelig å sette pris på den innsatsen vi hadde gjort fredags kveld. Etterhvert som høydemeterne svant ble vi mer og mer tilfreds.

Det ble en minnerik og annerledes tur som kommer til å bli husket lenge. En stor takk til utleier som lånte oss kart. Hadde vi ikke hatt de så hadde nok fredagen blitt veldig umorsom. Og til utleiers forsvar, som bommet så voldsomt på anslagene på tid: Det var visst ikke mange som hadde tatt turen helt opp. Så de visste rett og slett ikke. De hadde ikke gjort det selv. Men en strekning på 3 mil burde gå greit å 2,5 time. Men ikke med så mye oppover, og stadig brattere bakker.

Etter å ha delt våre erfaringer med utleier, dro vi på By'n på Dokka. Vel, ihvertfall på kinarestaurant tidlig en søndags ettermiddag.

Alle var enige om at vi hadde hatt en veldig fin og minnerik tur.